Saksofonisten og komponisten Vidar Johansen har vært en av de fineste utøverne innenfor den norske jazzen, siden han begynte å frekventere den norske jazzscenen på 70-tallet. Han startet i kvartett med Jon Eberson og samarbeidet med brødrene Jon og Erik Balke i flere konstellasjoner. Han spilte i Universitetsstorbandet i Oslo og i jazzrockbandet Lotus. Vi har hørt han med trommeslageren Espen Ruds band Kråbøl, med Lille Frøen Saksofonkvartett og med pianisten Rune Klakeggs fine band, Out to Lunch. Han har spilt med vokalisten Anne-Marie Giørtz, Oslo 13, Søyr, Per Husby Dedication Orchestra, Knut Kristiansen, Odd Børretzen/Lars Martin Myhre, Eivind Aarset, Ad und Zu og Bugge Wesseltoft, for å nevne noen prosjekter han har vært involvert i. De senere årene har han mest vært å høre sammen med bassisten Tine Asmundsen, og på denne innspillingen, i hennes navn, er alle komposisjonene gjort av Johansen. Og i tillegg til han og hans tenor- og sopransaksofon og Asmundsens bass, hører vi trompeteren og flugelhornisten Magnus Aanestad Øseth, pianisten Rune Klakegg og trommeslageren Terje Engen.
Vi får åtte komposisjoner av Johansen, som alle går inn i det man kan omtale som den perioden i norsk jazz som kom rett før man i oljelandet ble noen av de mest toneangivende i den europeiske jazzen. Musikken er sterkt preget av be bop-jazzen, men med en personlighet i Johansens komposisjoner som drar musikken nordover i landskapet, og til det norske, uten at vi snakker om den folkemusikken som mye av den norske jazzen etter hvert ble influert av, bevist eller ubevist. Innspillingen er gjort i Oslo Konserthus, Lille sal, den 8. januar 2020, og til å være et liveopptak er lyden utmerket, noe man må tilskrive lydtekniker George Helmke.
Alle musikerne gjør en fremragende innsats på albumet, med Johansen, Asmundsen og pianisten Rune Klakegg som de førende musikerne. Asmundsen, som har en bakgrunn fra samspill med blant andre den amerikanske bassisten Richard Davis, har en nydelig tone i bassen, og i de partiene hun spiller solo, er det ytterst vakkert. Og pianisten Rune Klakegg er den fødte pianisten for et slikt band. Han er en musiker vi hører altfor sjelden, men når han dukker opp, er det alltid med strålende, gjennomtenkt og fint spill. Han har begge beina godt plantet hos de amerikanske pianistene fra 50- og 60-tallet, med noen «oppdateringer» innimellom, men aldri så mye at han forlater idealene. Aanestad Øseth leverer fint spill både på trompet og flugelhorn, selv om han ikke slipper altfor mye til som solist, og Terje Engen er solid rytmefordeler bak trommene.
«Gnus», som også er tittelen på åpningssporet, er blitt en ytterst hyggelig plate fra noen av de trauste veteranene på den norske jazzscenen, supplert med litt yngre blod. Musikken er dyktig fremført, og noen av Johansens saksofonsolier slår innimellom gnister.
En deilig innspilling!
Jan Granlie
Vi får åtte komposisjoner av Johansen, som alle går inn i det man kan omtale som den perioden i norsk jazz som kom rett før man i oljelandet ble noen av de mest toneangivende i den europeiske jazzen. Musikken er sterkt preget av be bop-jazzen, men med en personlighet i Johansens komposisjoner som drar musikken nordover i landskapet, og til det norske, uten at vi snakker om den folkemusikken som mye av den norske jazzen etter hvert ble influert av, bevist eller ubevist. Innspillingen er gjort i Oslo Konserthus, Lille sal, den 8. januar 2020, og til å være et liveopptak er lyden utmerket, noe man må tilskrive lydtekniker George Helmke.
Alle musikerne gjør en fremragende innsats på albumet, med Johansen, Asmundsen og pianisten Rune Klakegg som de førende musikerne. Asmundsen, som har en bakgrunn fra samspill med blant andre den amerikanske bassisten Richard Davis, har en nydelig tone i bassen, og i de partiene hun spiller solo, er det ytterst vakkert. Og pianisten Rune Klakegg er den fødte pianisten for et slikt band. Han er en musiker vi hører altfor sjelden, men når han dukker opp, er det alltid med strålende, gjennomtenkt og fint spill. Han har begge beina godt plantet hos de amerikanske pianistene fra 50- og 60-tallet, med noen «oppdateringer» innimellom, men aldri så mye at han forlater idealene. Aanestad Øseth leverer fint spill både på trompet og flugelhorn, selv om han ikke slipper altfor mye til som solist, og Terje Engen er solid rytmefordeler bak trommene.
«Gnus», som også er tittelen på åpningssporet, er blitt en ytterst hyggelig plate fra noen av de trauste veteranene på den norske jazzscenen, supplert med litt yngre blod. Musikken er dyktig fremført, og noen av Johansens saksofonsolier slår innimellom gnister.
En deilig innspilling!
Jan Granlie