26.02.08 11:06
Tor Hammerø
Tine Asmundsen Richard Davis Vidar Johansen Robert Shy
Madison
Hazel Jazz/MusikkLosen
En rekke norske jazzmusikere har etter hvert studert i USA. De aller fleste har dratt til enten Boston eller New York. Tine Asmundsen derimot valgte å dra til University of Wisconsin og grunnen var høyst sannsynlig at der befant en av verdens beste jazzbassister seg: Richard Davis.
Etter at den nå 77 år gamle Davis først dukka opp i større sammenheng med Ahmad Jamal i 1953 – 10 år før Asmundsen blei født – så markerte han seg som en høyst personlig bassist også med Sarah Vaughan, Eric Dolphy/Booker Little, Kenny Dorham, Andrew Hill og han var også et av de opprinnelige medlemmene i Thad Jones/Mel Lewis Orchestra. Etter at han takka ja til professor-jobben i Wisconsin i 1977, så har han trappa ned turnélivet kraftig, men har likevel fra tid til annen bidratt på plateinnspillinger med giganter som Elvin Jones, J.J. Johnson, McCoy Tyner og David Murray.
I fjor høst tok Asmundsen med seg sin faste våpendrager i bandet sitt Lonely Woman, tenorsaksofonist, bassklarinettist og fløytist Vidar Johansen, tilbake til Wisconsin og til Richard Davis. Sammen med den for meg ukjente, men meget tilstedeværende trommeslageren Robert Shy, tilbragte de to dager i studio og resultatet har blitt en svært personlig reise og hyllest til den store mester, Richard Davis.
Det er ingen tvil om at Asmundsen er en stor beundrer av Davis, men respekten er tydeligvis gjensidig – noen han gir tydelig verbalt uttrykk for etter at det siste sporet var i boks – en duo de spontant skapte sammen: «R+T». Ellers får vi tre Johansen-komposisjoner, en av Horace Silver, en hver av Asmundsen og Davis samt Johansens arrangement av John Coltranes «Meditations».
Dette er moderne, søkende jazzmusikk med masse empati og personlighet i seg. Asmundsen og Davis fører samtaler på et høyt nivå – ofte med bue – Vidar Johansen forteller oss at han er en instrumentalist av meget høy internasjonal klasse og Robert Shy er en meget godt bevart hemmelighet.
Noe forteller meg at denne musikalske ekskursjonen har stått svært høyt oppe på ønskelista til Tine Asmundsen et par tiår. Nå er den endelig i mål og hun har all grunn til å være stolt.
Tor Hammerø
Tine Asmundsen Richard Davis Vidar Johansen Robert Shy
Madison
Hazel Jazz/MusikkLosen
En rekke norske jazzmusikere har etter hvert studert i USA. De aller fleste har dratt til enten Boston eller New York. Tine Asmundsen derimot valgte å dra til University of Wisconsin og grunnen var høyst sannsynlig at der befant en av verdens beste jazzbassister seg: Richard Davis.
Etter at den nå 77 år gamle Davis først dukka opp i større sammenheng med Ahmad Jamal i 1953 – 10 år før Asmundsen blei født – så markerte han seg som en høyst personlig bassist også med Sarah Vaughan, Eric Dolphy/Booker Little, Kenny Dorham, Andrew Hill og han var også et av de opprinnelige medlemmene i Thad Jones/Mel Lewis Orchestra. Etter at han takka ja til professor-jobben i Wisconsin i 1977, så har han trappa ned turnélivet kraftig, men har likevel fra tid til annen bidratt på plateinnspillinger med giganter som Elvin Jones, J.J. Johnson, McCoy Tyner og David Murray.
I fjor høst tok Asmundsen med seg sin faste våpendrager i bandet sitt Lonely Woman, tenorsaksofonist, bassklarinettist og fløytist Vidar Johansen, tilbake til Wisconsin og til Richard Davis. Sammen med den for meg ukjente, men meget tilstedeværende trommeslageren Robert Shy, tilbragte de to dager i studio og resultatet har blitt en svært personlig reise og hyllest til den store mester, Richard Davis.
Det er ingen tvil om at Asmundsen er en stor beundrer av Davis, men respekten er tydeligvis gjensidig – noen han gir tydelig verbalt uttrykk for etter at det siste sporet var i boks – en duo de spontant skapte sammen: «R+T». Ellers får vi tre Johansen-komposisjoner, en av Horace Silver, en hver av Asmundsen og Davis samt Johansens arrangement av John Coltranes «Meditations».
Dette er moderne, søkende jazzmusikk med masse empati og personlighet i seg. Asmundsen og Davis fører samtaler på et høyt nivå – ofte med bue – Vidar Johansen forteller oss at han er en instrumentalist av meget høy internasjonal klasse og Robert Shy er en meget godt bevart hemmelighet.
Noe forteller meg at denne musikalske ekskursjonen har stått svært høyt oppe på ønskelista til Tine Asmundsen et par tiår. Nå er den endelig i mål og hun har all grunn til å være stolt.